♥ Babyens størrelse og vekt: ca 28 cm langt og ca 565 gram i starten av uken og
665 gram i slutten av uken (Preglifeappen)
♥ Kjønn: En liten gutt
♥ Navn: Det får dere alle vite når han ankommer
♥Utålmodig: Gleder meg veldig til å møte han, det gjør jeg virkelig!
♥ Vektøkning: Gått opp rett under 7 kg..
♥ Hodet ned: Nei, får ikke håpe det så tidlig.
♥ Hodet festet: Nope
♥ Aktivitet innenfra: Han er mer og mer aktiv spesielt morgen og kveld når jeg skal legge meg.
♥ Høygravid: Nei, en stund igjen til det, men nå synes det for alle at jeg er gravid.
♥ Søvn: Blir det ikke så mye av, mye vondt i rygggen og må tisse 2-3 ganger i løpet av natten utenom dette også. Har såklart pådratt meg en forkjølelse i tillegg så ligger mye å hoster gjennom.
♥ Form: Vond rygg og mye svimmel.
♥ Plager: Sliten, trøtt, svimmel og vondt i ryggen, klage klage.
♥ Barnerom: Han kommer til å ligge inne på vårt rom i begynnelsen, men har startet på barnerom ja 🙂
♥ Utstyr som trengs: Bilstol, stellebord, laken til seng, vippestol, vogn og eventuelt tripp trapp stol. Tror vi har resten utenom det.
♥ Melk: Nei, satser på jeg slipper det ei stund til.
♥ Cravings: hmm, alt.
♥Kynnere: hatt endel, ja.
♥ Tungt: Begynner å kjenne det, spesielt om jeg skal bære.
♥ Neste kontroll: Neste svangerskapskontroll er Fredag 18 oktober hos jordmor.
♥ Strekkmerker: Ikke noen som jeg ikke har hatt før.
♥ Tanker om fødselen: Det har jeg ikke tenkt så veldig mye på enda.
Det er morsomt det hvor viktig det har blitt at alle skal vite om alt, men det er slik dagens samfunn er og om en velger å delta i det eller ikke det får være opp til hver enkelt. Det er mange måter vi kan dele det vi gjør og opplever gjennom dagene våre, Facebook, Instagram og Snapchat er vell det som blir mest brukt til å gjøre akkurat det.
Nå tenkte jeg å dele med dere hvordan vi faktisk publiserte graviditeten på facebook, med resten av familie og venner som vi ikke hadde sagt det til. Det har seg sånn at han jeg er forlovet med den mest kreative mannen jeg kjenner. Vi satt hjemme å prøvde å finne måter å publisere det på som ikke så mange andre hadde gjort, og der bumpa vi over en poster som ligna på en film. Vi fant også mange andre, men det var noe med den som vi ikke hadde sett lignende før, så vi gikk for den. Alt av innkjøp ble gjort og kamera rigga til. Jeg kan fortelle at det ikke var bare, bare og få til alt på en gang.
Resultatet ble amazing selv om det ble laga i powerpoint av alle ting.
Etter at jeg fant ut at jeg var gravid gikk egentlig livet litt som normalt, jeg hadde endel murringer som man kaller det, men ellers var alt fint. Det var ikke før i uke åtte jeg plutselig begynte å føle meg veldig dårlig, jeg kasta opp flere ganger, men det roa seg som regel. Vi reiste på ferie sammen med et vennepar og deres datter ei uke, det var godt med ferie selv om all inclusive ikke var det store når en var halvdårlig store deler av dagen.
Vi koste oss med soling, bading, kalde drikker, god mat og ellers masse hygge, selv om sommeren i Norge var fantastisk var det godt å komme seg bort litt uansett. Når jeg kom hjem var det enda mer oppkast, dagene gikk og sommeren ble ikke som jeg hadde håpet fordi jeg hang halve dagene over toalettet, men det var ikke før jeg var akkurat på dagen inne i uke 10 at jeg ble virkelig redd.
Adam var reist til Sverige for å besøke både familie og barndomsvenner, jeg sitter hjemme og har kost meg med en hel kveld med serier. Jeg skal bare inn på toalettet å pusse tenna før jeg finner senga. Når jeg står der de trege minuttene man pusser kjenner jeg plutselig ett “dropp” om man kan beskrive det sånn, er du jente så forstår du gjerne mer. Det blir en ekkel følelse i trusa og jeg forstår fort at noe ikke stemmer, jeg drar ned å ser blod, mye blod. Panikken brer seg først, hva skjer nå?
Jeg er alene, redd, sjokkert og aner ikke hva jeg skal gjøre. Jeg leter febrilsk etter mobilen å ringer gråtende til Adam som er i Liseberg sammen med kompisene sine. Jeg tror jeg har abortert er de første ordene som ramler ut av meg, det blir helt stille i andre enden. Etter noen endeløse sekunder trøster han meg som bare han kna gjennom en telefon før han ber meg ringe noen av venninnene mine. Heldigvis har jeg mange gode venninner og vet at enda flere hadde stilt opp om jeg hadde spurt, og det er jeg så takknemlig for. Jeg tror faktisk de var her innen for ti-femten minutter alle tre, og de ble her til langt på kveld. Susanne, høygravid som hun da var på den tiden sov over og fulgte meg til sykehuset dagen etter. Hadde jeg mistet deg? Var det over nå? Natten var så lang, uendelig lang.
Tror heller aldri tyve minutter med venting for å komme inn til legen har gått så seint, å sitte å se mødre med nyfødte små har aldri vert så vondt når du er så forferdelig sikker på at noe er galt. Men inn på rommet bar det, og det ble gjort innvending ultralyd, de sekundene føltes ut som timer. Skjermen ble vendt kun mot legen, før hun plutselig sier: det er i alle fall masse sprell og liv her inni. Tårene rant og jeg spurte sikkert tre ganger om det var sant. Skjermen ble vendt mot meg igjen og der fikk jeg se en liten sak sprelle og sparke. Det må være den beste følelsen jeg noen gang har opplevd til nå.
Ultralyden sto på ei stund før og jeg fikk bare sitte å se, tårene rant, nå gledestårer, men også en usikkerhet på om noe fortsatt var galt. Legen sier etter en stund at morkaken ligger helt foran livmorhalsåpningen og dette skaper blødningen jeg nå har fått. Jeg får beskjed om at jeg må være forsiktig med løfting og anstrengelser og blir kalt inn til ny kontroll om ett par uker.
Etter det får jeg beskjed om å kle meg, når jeg kommer ut holder hun på å rydde bort etter ultralyden og jeg sier at jeg er nødt til å gi henne en klem, hun blir helt rørt og begynner å gråte selv. Så står vi der da, en lege, ei høygravid og ei nygravid og sipper sammen. For et fint øyeblikk, men det skremmer meg å tenke på at det kunne gått andre veien også. Jeg sender en varm klem til alle som har opplevd dette.
Kunne tenke meg å sove ett par timer ekstra i dag når jeg våknet, formen er veldig svingene både med rygg og svimmelhet. Tenk at alle graviditeter kan være så utrolig forskjellige. Tenk at noen går gjennom et svangerskap uten å vite at de i det hele tatt er gravide, mens andre blir sengeliggende så og si helt til de føder. Det er litt urettferdig, men for en flott premie som venter i enden uansett hvordan veien dit er.
Tenkte å fortelle om hvordan jeg oppdaget at jeg var gravid. Det hele startet i slutten på Mai i år da vi var på ferie i Spania for å feire 17.Mai sammen med Adams familie. Vi koste oss i varmen og når jeg kom hjem igjen herfra gikk nå livet som vanlig. Jeg jobba og var mye hos min daværende hest Vincent. Jeg begynte å få veldig vondt fremme nede i magen, mensenlignende smerter, men det satt også i korsryggen. Jeg tissa mer enn vanlig, men tenkte ikke noe mer over det, før jeg ble skikkelig slakk ei natt på overnatting med jobb. Jeg bråvåkna helt svett, fant heldigvis smertestillende, og fikk etter hvert sove litt igjen.
Dagen etter var det fredag og jeg ble bedre igjen, jeg og ei venninne hadde en heidundrende feiring den helgs hvor det ble litt mer alkohol og litt senere enn planlagt. Søndagen var jeg veldig veldig dårlig, unormalt dårlig faktisk og det ble ikke bedre mandagen, men jeg var nå på jobb. Ble etter hvert sendt hjem derfra, og gikk hjem for å hvile.
Dagen etter sendte jeg en urinprøve med Adam på jobb. Det var ikke sene dagen når jeg fikk telefon fra han hvor jeg fikk beskjed om at det ikke var urinveisinfeksjon slik jeg hadde mistanke om, neida, jeg var gravid jeg.
Jeg ble bedt om å komme inn for blodprøver og da ble også Hcg nivået målt som er noe som slår ut når en er gravid. Tankene i hode mitt da var egentlig ikke store, jeg gikk på autopilot og da jeg gikk derfra trodde jeg fortsatt ikke på at jeg faktisk var gravid. På veien hjem kjørte jeg derfor innom apoteket og kjøpte hele tre graviditetstester av merket clear blue om noen skulle lure. Alle viste positivt. Joda jeg var gravid.
Når Adam kom hjem fra jobb den dagen hadde han med seg en stor blomsterbukett, jeg ble så rørt og så glad på samme tid. Selv om det ikke var helt planlagt, kunne vi ikke være mer takknemlige for at vi var så heldige å få oppleve dette.
