Det hele startet fredag den 1 Februar. Adam kom hjem fra jobb og spurte igjen hvordan livet var inne i magen, jeg hadde den siste tiden følt at det var mindre bevegelse enn før, han var liksom så rolig der inne. Vi bestemte oss for å ringe sykehuset og de ville at vi skulle komme å sjekke. CTGen ble satt på å vi fikk beskjed om å sitte der ca 30 minutter, hah, der har vi lært oss at aldri blir 30 minutter iallefall.
Målingene var veldig ustabile og de var ikke fornøyde med resultatet, jeg fikk derfor beskjed om både det ene og det andre, drikke vann, sitte på en stol og til slutt prøvde de å vekke han. Til slutt ble det ultralyd og med det den viste ble vi sendt hjem med ny kontroll lørdag. Alt så fint ut, men de reagerte på at han var så “lat”.
Lørdag formiddag bar det på ny inn på sykehuset, resultatet var noen lunde likt, men jeg ble da også sjekket for åpning. Det viste seg da at jeg hadde 4 cm uten at jeg en gang visste det. Overlegen strippet meg i håp om å sette meg i gang med kun det, dette fordi hun ikke ville jeg skulle gå veldig mye lengre med han som mageboer.
Det kom rier som var relativt tette ut over kvelden, men så stoppet alt opp. Jeg hadde en ri og to kanskje opp mot 4 timen bare, som var ekstremt vonde, dette gjorde at jeg ikke greide å sove. Søndag var vi inne til sjekk igjen, evigheter med CTG og en ny sjekk av åpning, det var kun blitt 4 tøyelige cm. Hadde her et lite håp om å bli lagt inn, men nei.
Mandag gikk Adam på jobb og jeg gikk å sulla rundt hjemme, bestemte meg for å vaske badet før jeg skulle gå i dusjen og når jeg skulle reise meg opp etter å ha tørket av flisene så kjenner jeg ett “blupp” å der ligger det en liten dam på gulvet med vannaktige greier. Når jeg beveger meg kommer det enda mer, jeg ringer Adam for så å ringe sykehuset. Får beskjed om at jeg bare skulle komme opp, på grunn av at jeg har hatt mindre liv siste tiden, men ble kun målt CTG før jeg fikk beskjed om at alt så fint ut og ble sendt hjem igjen.
Å gå rundt med vannavgang er ekstremt ubehagelig, det går ikke an å bevege seg normalt fordi det kommer vann ut konstant. Jeg endte opp med å gå rundt med et håndkle mellom beina og fikk ett par store bleier som man går med etter fødsel som jeg sov med om natten, på grunn av det og riene som kom ett par ganger i timen greide jeg ikke å sove noe særlig. De siste nettene hadde bestått av veldig få timer på øyet med andre ord. Jeg var allerede utslitt og lurte på hvordan dette skulle gå.
Dagen etter stod vi opp å spiste en god frokost før vi satte oss i bilen for å sjekke CTG igjen Vi hadde nemlig fått beskjed om at jeg kunne gå med vannavgang i opp til 48 timer før jeg ble satt i gang og jeg håpte jo veldig på at ting skulle starte av seg selv. Vi ble vist inn på ei fødestue fordi rommene for observasjon var begge fulle, målingen blir satt på og jordmor forsvinner ut ei god stund. Når hun kommer inn igjen forteller hun at vi skal sette fødselen i gang, jeg blir litt sjokket fordi jeg tenkte de ventet nok iallefall til onsdagen med å gjøre det. Den gang ei, jordmor gjorde klart venflon som hun satte feil på første hånden slik at jeg endte med en megakul og vond hånd med masse saltvann i. Andre gang gikk det og klokken 15.15 ble dryppet satt i gang.
Første timen var vondt den, men jeg var såpass at jeg greide to turer på toalettet og var snakkbar frem til rett over 16.00. Der i fra og ut var jeg mer som en zombie, jeg ba om epidural allerede da fordi jeg visste jeg ikke kom til å orke mer, selv om lystgassen i seg selv hjalp og det var deilig å føle at jeg hadde kontroll over noe så ville jeg ha epidural, legen ble da tilkalt, men det kunne ta litt tid. jaja, tenkte jeg jeg greier en halvtime til. HAH, hadde det bare kommet noen innen da, eller bare første timen hadde jeg vert fornøyd. Jeg hadde rier som overlappet hverandre, det var null pause og jeg var så og si ikke tilsnakkelig hvis det er et ord. Jeg orket ikke mer, jeg var allerede nå helt utslitt, gjennomsvett og gråt til Adam om hjelp. God som han er støttet han og maste konstant om hvor legen ble av, de ringte også flere ganger, men hun var vist nok opptatt med noe annet.
Når jeg ble sjekket igjen klokken 6 hadde jeg 9 cm åpning og jordmor sa at dette ble nok en styrtfødsel, hjelp tenkte jeg, men jeg er nå snart iallefall ferdig. Etter den beskjeden kommer legen dinglende inn døra og forklarer at nå er det nok ikke vits fordi du er nok ferdig om max en time.
Jaja, tenkte jeg har jeg klart det så langt så skal jeg nå klare en liten time til og snart får jeg presse også tenkte jeg. Typisk min flaks så fortsatte riene, men ikke noe som helst skjedde, når klokken var nærmere 20.30 tenkte jeg med meg selv at jeg kommer til å dø, jeg var helt ferdig. Jordmord klarte heldigvis da å dytte bort den siste kanten og jeg kunne endelig starte å presse. Jeg fikk ei sprøyte inne i kjeden som skulle bedøve littegrann der inne, men merket seriøst nada forskjell med den.
Jeg presset noen rier og det var deilig å føle at jeg kunne få smerten bort på den måten, mini inne i magen tok det ennå fint og kom litt ned, men skled også endel tilbake igjen. Litt som to skritt frem og ett tilbake, men vi var iallefall i gang med noe snart skulle vi få møte lillen. Tror dere ikke alle riene mine forsvant?? Det var null pressrier og presse på, de var så små at jeg såvidt kjente dem. Herregud tenkte jeg, klokken var nå 21 og tiden begynte å renne fra oss, Matheo begynte å tåle pressene dårligere å pulsen hans sank når de kjørte på med mer drypp for å få rier. Det ble ristet i magen byttet på stilling, men riene kom liksom ikke. Jeg presset nå på det lille som kom, men det var helt jævlig fordi kroppen hjelp liksom ikke til og tiden begynte å renne fra oss. Jordmor sa kl 21.30 at kommer han ikke ut innen 10 minutter må vi hente han ut.
Ikke faen tenkte jeg, jeg skal ikke ha tenger og sugepropper langt inne i glufsa så på den neste mini mini rien som kom greide jeg å trykke han ned slik at han stod relativt langt nede i åpningen. Jordmord fant frem saksen og satte den inn mot å jeg hylte bare av at hun hadde de skarpe kantene der nede, jeg talte til 3 å presset uten noen som helst ri en gang, og på gang nummer to så klippet jordmor meg. Jeg har ALDRI i mitt liv brølt og hylt så høyt, det er det vondeste jeg har opplevd og jeg tenkte at nå svimer jeg av. Jeg har brukket mye og falt av hester i hytt og gæver, men fy faen så forbanna vondt det var. Jeg unner INGEN, ikke en gang min verste fiende å oppleve det der. Det ble bedøvet mer før hun sydde meg sammen, selv om hun klarte å stikke meg en plass jeg ikke hadde bedøvelse så jeg nesten hoppa ut av senga med mini på magen.
Det var grusomt, men ut kom verdens beste hylende lille gave og da var smerten borte momentant! Matheo snudde seg opp mot meg med de nydelige små øynene så tittet han opp på meg, det var ikke mulig å holde tårene tilbake. Han var perfekt, han søkte etter puppen og bumpet litt rundt før han fant den og startet å tutte fornøyd. Vi fikk kose oss ei stund før han ble målt og veid, 3102 gram og 50 cm lang. Adam fikk han i hendene etterpå og da kom tårene der også.
Nå er lille mann snart 6 uker å vi koser oss i hel sammen med han, tiden etter har bydd på endel utfordringer. Matheo går ikke gjennom hørselstesten, mest sannsynlig på grunn av vann, dette blir vi heldigvis fulgt tett opp med. Han har også hatt høye verdier av gulsott og oppå alt av disse bekymringene fikk vi telefon om at han hadde lavt stoffskifte. Så nå er vi inne på sykehuset i hytt og gevær og tar blodprøver av han for å sjekke om det stabiliserer seg selv eller om han trenger behandling for dette, det er jo fullt levelig det er ikke det. Men som nybakt mamma og ikke minst førstegangs er det veldig mye og ta innover seg. Det kommer etter hvert et mer beskrivende innlegg om akkurat tiden etter fødselen.
Elsker denne lille klumpen mer og mer for hver dag som går!
Vi skrives- Malin