(Innlegget er skrevet i midten av April, men ikke publisert før nå)

Hvor mange ganger etter en fødsel får man ikke spørsmålet hvordan går det? Alt bra? Er den lille snill?

Det pleier å bli ganske mange av de spørsmålene, og nå tenker jeg å være brutalt ærlig. Dette blir et langt og rotete innlegg, så prøv å heng med.

Det sies at tiden etter en fødsel skal nytes å settes pris på, tiden går så fort sier de. Vell, jeg må si at det har jeg virkelig ikke fått oppleve de siste 10 ukene. Selv om jeg har fått den flotteste og godeste lille gutten i gave må jeg helt ærlig innrømme at det snart ikke er mere meg igjen. Jeg orker ikke, jeg er redd og jeg har ingen anelse om hvordan veien videre blir. Men etter litt tid så skal jeg, nei VI finne veien videre og greie dette også. Det vet jeg langt inni meg ett sted under all sorg, sinne og frustrasjon. Akkurat nå der i mot har jeg lyst å bare gi opp, ikke være mamma, rømme eller i vertfall bare sette alt på pause litt. Fordi, ja jeg er sliten.

Etter Matheo kom har bekymringene rullet inn på løpende bånd, det startet med noe så simpelt som gulsott, så fikk vi beskjed om at han ikke gikk gjennom hørselscreeningen. Vi var inn og ut av sykehuset hver eneste dag utenom 2 dager de første 14 dagene av livet hans. Vi ble henvist videre til hørselsentralen etter de 14 dagene for han gikk enda ikke gjennom den, heldigvis var gulsotten på vei nedover tenkte jeg. Vi ble trøsta med at “det er nok bare vann i ørene”, i midten på mars var vi inne på hørselsentralen og det ble påvist vann i ørene, puhh tenkte jeg og slo meg litt til ro med det. Vi skulle tilbake 8 April for ny test. Samme uken vi var inne på hørselsentralen tidlig i mars får jeg telefon fra Haugesund sykehus, dere må komme ned til sykehuset nå med en gang fordi, ut i fra screeningen som blir tatt dagen en reiser hjem viste det seg at han hadde lavt stoffskifte.

Verden ramler i hode på meg igjen, inn på sykehuset, nye blodprøver. TSH og T4 er noe jeg har satt meg godt inn i når de spør meg på sykehuset om jeg selv er sykepleier. Nei sier jeg, jeg har bare lest meg opp. Inn og ut av sykehuset minst en gang i uken, prøvene går opp å ned og vil ikke stabilisere seg. Det har de enda ikke gjort heller, så veien videre der i fra vet jeg ikke selv enda og det er faktisk det minste problemet akkurat nå. For det kan behandles.

For et noen uker tilbake opplevde vi foreldres mareritt også, jeg og mini var i klubb. Ei venninne holder han og plutselig stopper han å puste. Nå mister jeg han var det første som slo meg, nå dør han. Ambulansen kommer og ett par minutter før de står i døra starter han å puste igjen. Jeg er så heldig som har så fantastiske klubbvenninner rundt meg, uten dere vet jeg ikke. Onsdag til Fredag blir vi innlagt og det blir gjort uendelig mange tester av lille uten at de finner noe. Egentlig så var jo det det beste, vi slår oss til ro med at det var gulp som ble satt fast. Selv om det minuttet han var borte var helt forferdelig langt, så har vi kommet oss etter det også.

Ukene går og ting går egentlig ganske fint tenker jeg, hørselstesten er nesten glemt og jeg koser meg nesten litt. Endelig.

Helt til 8 April, vi sitter i venterommet først blant de gamle damene og mennene, herregud så feil tenker jeg. Før det kommer en familie smilende ut av rommet, gutten deres må det gå riktig vei med tenker jeg og smiler med meg selv. Håper det gjør det samme for oss også.

Matheo sover fint gjennom testen inne med dama på hørselsentralen, vi sitter på gangen, engstelige, trøtte, redde og oppgitte. Etter en time tenker jeg med en gang at noe ikke stemmer, inni meg helt siden  han kom har det vell ligget der å ulmet. Jeg skal bare snakke med legen så vi kan se på resultatet sammen sier damen som tok testen, etter de ordene forstår både jeg og Adam hva svaret er. Etter fem minutter kommer Øre-Nese- Halslegen inn. Han hører ikke, han er døv får vi beskjed om. Hjertet mitt, hjernen min.. Hele meg blir tom. Jeg orker ikke mer, vil ikke mer, vil bare flykte. Det blir snakket om muligheter og veien videre. Ingenting går inn, jeg vil bare hjem, grave meg ned. Jeg vil ikke mer.

Dette skulle være en fin tid, jeg ser alle rundt meg kose seg med sine små i alle aldre. De blomstrer, gløder og nyter dagene. Mens jeg selv føler jeg mister alt, den siste uken har jeg grått og vert sint. Babyen min hører meg ikke, han kan ikke høre meg si at jeg elsker han, at jeg ville gjort alt for han.

Jeg forteller det til de rundt meg, men ingen forstår. Det går ikke an å forstå.

Jeg vet at med tiden vil det bli bedre.

Men akkurat nå orker jeg ikke.

– Malin