Etter at jeg fant ut at jeg var gravid gikk egentlig livet litt som normalt, jeg hadde endel murringer som man kaller det, men ellers var alt fint. Det var ikke før i uke åtte jeg plutselig begynte å føle meg veldig dårlig, jeg kasta opp flere ganger, men det roa seg som regel. Vi reiste på ferie sammen med et vennepar og deres datter ei uke, det var godt med ferie selv om all inclusive ikke var det store når en var halvdårlig store deler av dagen. 

Vi koste oss med soling, bading, kalde drikker, god mat og ellers masse hygge, selv om sommeren i Norge var fantastisk var det godt å komme seg bort litt uansett. Når jeg kom hjem var det enda mer oppkast, dagene gikk og sommeren ble ikke som jeg hadde håpet fordi jeg hang halve dagene over toalettet, men det var ikke før jeg var akkurat på dagen inne i uke 10 at jeg ble virkelig redd. 

Adam var reist til Sverige for å besøke både familie og barndomsvenner, jeg sitter hjemme og har kost meg med en hel kveld med serier. Jeg skal bare inn på toalettet å pusse tenna før jeg finner senga. Når jeg står der de trege minuttene man pusser kjenner jeg plutselig ett “dropp” om man kan beskrive det sånn, er du jente så forstår du gjerne mer. Det blir en ekkel følelse i trusa og jeg forstår fort at noe ikke stemmer, jeg drar ned å ser blod, mye blod. Panikken brer seg først, hva skjer nå? 

Jeg er alene, redd, sjokkert og aner ikke hva jeg skal gjøre. Jeg leter febrilsk etter mobilen å ringer gråtende til Adam som er i Liseberg sammen med kompisene sine. Jeg tror jeg har abortert er de første ordene som ramler ut av meg,  det blir helt stille i andre enden. Etter noen endeløse sekunder trøster han meg som bare han  kna gjennom en telefon før han ber meg ringe noen av venninnene mine. Heldigvis har jeg mange gode venninner og vet at enda flere hadde stilt opp om jeg hadde spurt, og det er jeg så takknemlig for. Jeg tror faktisk de var her innen for ti-femten minutter alle tre, og de ble her til langt på kveld. Susanne, høygravid som hun da var på den tiden sov over og fulgte meg til sykehuset dagen etter. Hadde jeg mistet deg? Var det over nå? Natten var så lang, uendelig lang.

Tror heller aldri  tyve minutter med venting for å komme inn til legen har gått så seint, å sitte å se mødre med nyfødte små har aldri vert så vondt når du er så forferdelig sikker på at noe er galt. Men inn på rommet bar det, og det ble gjort innvending ultralyd, de sekundene føltes ut som timer. Skjermen ble vendt kun mot legen, før hun plutselig sier: det er i alle fall masse sprell og liv her inni. Tårene rant og jeg spurte sikkert tre ganger om det var sant. Skjermen ble vendt mot meg igjen og der fikk jeg se en liten sak sprelle og sparke. Det må være den beste følelsen jeg noen gang har opplevd til nå. 

Ultralyden sto på ei stund før og jeg fikk bare sitte å se, tårene rant, nå gledestårer, men også en usikkerhet på om noe fortsatt var galt. Legen sier etter en stund at morkaken ligger helt foran livmorhalsåpningen og dette skaper blødningen jeg nå har fått. Jeg får beskjed om at jeg må være forsiktig med løfting og anstrengelser og blir kalt inn til ny kontroll om ett par uker. 

Etter det får jeg beskjed om å kle meg, når jeg kommer ut holder hun på å rydde bort etter ultralyden og jeg sier at jeg er nødt til å gi henne en klem, hun blir helt rørt og begynner å gråte selv. Så står vi der da, en lege, ei høygravid og ei nygravid og sipper sammen. For et fint øyeblikk, men det skremmer meg å tenke på at det kunne gått andre veien også. Jeg sender en varm klem til alle som har opplevd dette. 

Vi skrives – Malin