I tiden etter alt som jeg fortalte om i sist innlegg har det skjedd mye, jeg har vert på endel kontroller for å sjekke at alt har vert ok. I uke 15 var vi på en kontroll vi selv bestilte før alt skjedde fordi vi ville vite hvilket kjønn det var tidligst mulig, grunnen til det er nok fordi jeg er den mest nysgjerrige personen som sikkert går på denne planeten. 

Jeg hadde hatt en følelse av hvilket kjønn det var helt fra starten, men hadde ikke sagt det til noen. Jeg sa bare at jeg ikke hadde aning og egentlig ingen følelse heller. Adam derimot var sikker på at det var en gutt fra starten av, og jaggu meg når jeg lå der på benken så stemte det, den samme følelsen hadde jo jeg også sittet med fra starten av, bare i all hemmelighet. Det var verdens beste nyhet, jeg har alltid ønsket meg storebror selv og har derfor alltid hatt et lite ønske om å få gutt først. Slik ble det altså, 10. Februar venter vi en liten prins. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Sett bort i fra alt det positive som skjedde etter at vi fikk vite at alt sto bra til og at det til og med ble en gutt så har det skjedd ting som jeg ikke hadde like lyst til også. Når jeg var på sykehuset fikk jeg beskjed om at jeg ikke fikk lov til å ri ei stund fremover, og den samme beskjeden fikk jeg videre, til og med på siste kontrollen jeg var på i uke 19 fikk jeg beskjed om at jeg ikke fikk lov til å ri på noen hest før svangerskapet var over. 

Som sikkert noen vet har jeg hatt hest så lenge jeg kan huske, sett bort i fra en pause som varte rundt ett års tid, selv om jeg ikke red aktivt før det på mange år har jeg alltid hatt hest i livet mitt og ridd mye på tur og litt på bakken. Men i Mai 2017 kjøpte jeg meg hest igjen, drømmehesten. Vincent var drømmen min fra A til Å, han har utseende, personlighet og et hjerte av gull. Vi dreiv med sprang og konkurrerte endel gjennom det året og de månedene jeg hadde han. Han tok alltid med seg premier hjem og vi hadde mange supre runder, han fikk alltid smilet på hos meg. 

I midten på Juli i år la jeg han ut på finn.no, jeg innså vell at jeg ikke kunne sitte med en så fantastisk hest og ikke bruke han til noe som helst. Ikke bare det, han kostet mangfoldige tusen i mnd, og han fortjente rett og slett mer. Bare ett fåtall uker senere kom det ei og prøvde han, og de var en så fin match at i midten på August så reiste han videre til et nytt hjem. Der har han det helt fantastisk, selv om det gjør vondt å se han hos noen andre så vet jeg at han blir godt tatt vare på der og det gjør alt mye lettere. 

Nå fremover trenger jeg tiden til å ta vare på meg selv, formen er opp og ned og det gjør at jeg blir enda gladere for at jeg tok det valget jeg tok. For sånn som jeg har det nå hadde jeg aldri hatt muligheten til å ta vare på han slik han trenger og fortjener. 

Nå er det ikke mer enn fire måneder til vi får møte den lille prinsen som ligger godt og trygt inne i magen, og jeg kjenner veldig på at det var den riktige avgjørelsen for meg. 

Vi skrives- Malin